Ideen om musikkbilen

Jeg fullførte masteroppgaven min i musikkterapi ved Universitetet i Bergen våren 2020, samtidig som Covid-19-pandemien spredte seg og grensene stengte. Inspirert av historier om andre musikkterapeuter som skapte sine roller innenfra, startet jeg karrieren som miljøterapeut i en bemannet bolig for personer innen psykisk helse og rus. Teamet besto av fagpersoner med ulik bakgrunn, inkludert psykologi, pedagogikk, sykepleie, sosialt arbeid – og nå, en musikkterapeut. Boligen var det nyeste tilskuddet til de eksisterende 7–8 enhetene i kommunen. Det var en nybygd, moderne struktur med en tydelig plan for hver kvadratmeter. Men som jeg skulle oppdage, var ikke et musikkrom en del av den opprinnelige utformingen. Jeg begynte å tenke på hvordan jeg kunne håndtere de mulighetene jeg hadde i situasjonen.

En stor utfordring for meg var mangelen på dedikert rom, utstyr og transport for å tilby musikkterapi. Å bygge musikkrom i hver bolig ville være ressurskrevende, og mange pasienter trenger tjenester der de bor, da de ikke kan reise til sentraliserte tilbud. Dette fikk meg til å vurdere hvordan musikkterapi kunne fungere som en desentralisert tjeneste. Ryktet spredte seg om at vårt tjenesteområde hadde en musikkterapeut, og jeg begynte å få henvendelser fra andre boliger, hvor ansatte fortalte at flere pasienter var interessert i musikk. Jeg innså at jeg måtte utvide perspektivet mitt. Musikalske hjemmebesøk virket som et gjentakende behov.

Men det finnes flere utfordringer: Pasienter i kommunale boliger leier leilighetene sine og har kanskje ikke musikkinstrumenter, noe som betyr at jeg må stille med utstyr. Ikke alle er komfortable med hjemmebesøk eller å invitere noen inn i sitt private rom. Hjemmebesøk innebærer også risiko, da det er uregulerte arbeidsmiljøer. Fellesarealer kunne vært et alternativ, men de er ikke alltid tilgjengelige, og noen kan oppleve det som forstyrrende å spille musikk rundt andre.

For at dette skal fungere, trenger jeg tilgang til musikkinstrumenter, et egnet rom – helst et sted hvor vi ikke blir forstyrret og kan jobbe i fred – strømtilgang og transportmuligheter mellom lokasjonene.

Da jeg satte meg som mål å skape en ny musikkterapitjeneste, innså jeg raskt at to ting måtte skje samtidig: Jeg trengte både finansiering og dedikert tid til å jobbe med prosjektet. Det ene uten det andre ville ikke føre meg videre. Så jeg fokuserte først på å sikre tid til å søke støtte og utvikle prosjektet.

Jeg begynte å skrive søknader, og tenkte at hvis jeg kunne få ekstern finansiering, ville kommunen være mer tilbøyelig til å støtte idéen – spesielt siden det ikke ville koste dem noe. Men jeg lærte raskt at det å søke støtte ikke er en enkel prosess. Min første søknad våren 2021 var ambisiøs, men vag. Jeg hadde ikke en konkret plan ennå, bare en idé. Den ble avslått, men tilbakemeldingen var nyttig: Jeg trengte en tydeligere målgruppe, et prosjektteam og en mer detaljert plan. Jeg hadde tenkt for smått – bare på min egen arbeidsplass.

Jeg reviderte og sendte inn en ny søknad, som også ble avslått. Likevel var tilbakemeldingen mer positiv. De likte konseptet og brukermedvirkningen, men mente prosjektstrukturen og metodene var underutviklet. Jeg fortsatte. Våren 2022 sendte jeg inn en tredje søknad. Avslått igjen, men denne gangen fokuserte tilbakemeldingen på langsiktig effekt og logistikk. Ville musikkterapi faktisk redusere behovet for kommunale helsetjenester? Hvordan skulle jeg håndtere reise og besøk? Kostnadseffektivitet og logistikk.

Etter tre avslag begynte jeg å tvile på om dette noen gang ville fungere. Men jeg hadde fast jobb som miljøterapeut, så jeg hadde ikke hastverk. Likevel ønsket jeg å bruke kompetansen min som musikkterapeut. Kommunen hadde aldri ansatt en før, det fantes ingen stillingskode, ingen stillingsbeskrivelse og ingen klar forståelse av hva jeg kunne tilby. Jeg måtte forklare gang på gang hvorfor de trengte en musikkterapeut når andre ansatte også spilte instrumenter. Hva gjorde min rolle annerledes?

Etter den tredje avslåtte søknaden hadde jeg en alvorlig samtale med avdelingslederen min. Jeg måtte vite om tjenesteområdet virkelig var interessert i å bruke kompetansen min som musikkterapeut. Hvis ikke, var jeg klar til å se meg om etter et sted som ville investere i musikkterapi. Siden musikkterapi ikke eksisterte i kommunen ennå, ble vi enige om at jeg skulle få dedikert tid høsten 2022 til å jobbe med å skape min egen stilling og sikre prosjektmidler. Frem til da hadde jeg skrevet søknader ved siden av en fulltidsjobb. Jeg var fortsatt motivert, men nå følte jeg mer press. Jeg ville bevise at investeringen i meg var verdt det.

Da den siste søknaden var sendt, var utfallet ute av mine hender. Det var opp til vurderingskomiteen å avgjøre om prosjektet hadde en fremtid. Så, en morgen på vei til jobb, ringte telefonen. Det var lederen min: “Gratulerer, mann! Den ble godkjent! Jeg vet hvor mye arbeid du har lagt ned i dette, og jeg er virkelig glad for at det endelig gikk din vei.”

Jeg pustet lettet ut. Endelig kunne jeg slutte å forestille meg hva prosjektet kunne bli – og begynne å bygge det. 400 000 kroner var sikret. Nå var vi klare til å starte.

Å lage et musikalsk rom bak i en varebil

Nå hadde jeg både en stilling og prosjektmidler. Men jeg hadde egentlig ikke turt å tenke på hvordan jeg faktisk skulle gjennomføre det hele. Jeg hadde vært så fokusert på å skrive søknader og forestille meg hva prosjektet kunne bli, at jeg ikke hadde brukt mye tid på å planlegge hva jeg skulle gjøre hvis jeg faktisk fikk pengene. Kontrakten ble signert mellom meg, søkerorganisasjonen Mental Helse, og Damstiftelsen. Prosjektperioden skulle vare i to år, med 400 000 kroner tildelt for å realisere det. Det tok litt tid før det virkelig sank inn: Jeg hadde fått grønt lys til å begynne.

Jeg var fylt med optimisme og driv. Jeg plukket opp notatboken min og begynte å skissere ideer. Hvordan skulle rommet se ut? Hva skulle være i det? Jeg hadde full kreativ frihet til å utforme rommet akkurat slik jeg ville. Men jeg hadde ikke tenkt så mye på det før nå. Hva er et musikkrom? Et musikkterapirom? Hva gjør det musikalsk? Hva trenger jeg i det? Hvordan ønsker jeg å praktisere musikkterapi – og for hvem?

Under utdanningen i musikkterapi brukte vi mye tid på å lese om eksisterende praksiser – imitere, lære og prøve å finne ut hvordan vi kunne passe inn i det som allerede finnes. Men nå var jeg ute i den virkelige verden, og jeg måtte bestemme hvordan jeg ville gjøre det. Jeg hadde aldri lest om noen som hadde gjort noe helt likt dette. De fleste forskningsartikler og eksempler jeg hadde sett var basert i sentraliserte institusjoner eller nærmiljøsentre. Men jeg skulle bygge noe annet: et musikkrom med en unik egenskap – det kunne flytte på seg. Et mobilt studio/rom. En tjeneste som kunne reise dit behovet var, i stedet for å forvente at folk kom til den.

Oppsøkende tjenester som ACT- og FACT-team hadde allerede gjort dette innen psykisk helsevern. Men det som gjorde mitt prosjekt unikt, var at kjøretøyet i seg selv var destinasjonen. Det var ikke bare et transportmiddel – det var selve tjenesten. Det var attraksjonen.

Så… hvordan skulle rommet se ut? Jeg kunne holde det enkelt og la det være som det var – et rom med vegger, tak og gulv. Men jeg ville at det skulle føles musikalsk… men hva gjør et rom musikalsk? Jeg tenkte at det i det minste måtte ha potensial til å delta i musikk på en eller annen måte. Et tomt rom føles ikke som et musikkrom. Men heng en gitar på veggen, og plutselig er det musikalsk potensial. Det blir noe mer.

Mens jeg begynte å skissere, dukket det opp flere spørsmål: Hva slags kjøretøy burde jeg kjøpe? Hvilke instrumenter skulle jeg inkludere? Hvordan skulle jeg få strøm til studioet? Hvordan kunne jeg lydisolere det? Hva med ventilasjon, luftkvalitet og temperatur?

Alt dette måtte jeg finne ut av – ett steg av gangen.

Det ble raskt klart at jeg trengte et kjøretøy med en viss størrelse. Jeg ønsket mest mulig plass i lasterommet – helst noe jeg nesten kunne stå oppreist i, og jeg ville at det skulle være elektrisk.

Men så fortalte avdelingslederen min at det ikke var så enkelt. Jeg kunne ikke kjøpe kjøretøyet som privatperson og bruke det til kommunalt arbeid, og kommunen kunne ikke kjøpe fra private selgere på grunn av rammeavtaler. Det viste seg at dette var første gang kommunen hadde stått overfor en slik situasjon – det fantes ingen prosedyrer for håndtering av eksterne midler eller innkjøp knyttet til dem.

Dette ble en av mine første virkelige møter med tverrfaglig kommunikasjon i kommunen, og det var en munnfull. Avdelingen som hadde ansvar for alle kjøretøykjøp var transportseksjonen. Først måtte vi sende inn en forespørsel som beskrev hva slags kjøretøy vi trengte og hvilke modifikasjoner vi planla å gjøre. I starten var det uklart om vi måtte betale for kjøretøyet i tillegg til driftskostnader og forsikring. Vi argumenterte for at det ikke ville være rettferdig at hele tilskuddet skulle gå til et kjøretøy kommunen allerede eide. Normalt, når et kjøretøy ikke lenger er i bruk, returneres det til transportseksjonen. Men i dette tilfellet skulle jeg gjøre store endringer på interiøret, så bilen ville ikke bli returnert i original stand. Vi gjorde det veldig klart – og heldigvis ble det godkjent. De hadde uansett ikke planer om å kjøpe flere av den modellen. Etter mye frem og tilbake fant vi en løsning: siden kommunen allerede eide kjøretøyet, skulle vi bare betale for driftskostnader og forsikring. Det reduserte kostnadene betydelig. Ulempen var at jeg kun kunne velge blant kjøretøyene transportseksjonen allerede hadde. Å kjøpe en ny ville medført ekstra kostnader. Så vi måtte håpe at de hadde noe som passet.

Heldigvis hadde de det. En Maxus EV80 som tidligere hadde blitt brukt til å frakte ved. Den hadde perfekt størrelse. Det var nå februar 2023. Kjøretøyet var funnet, og byggingen kunne endelig begynne.

Med kjøretøyet sikret, var det tid for å starte byggingen. Beslutningene jeg tok under design og konstruksjon av musikkbilen var i stor grad drevet av pragmatisme. Jeg hadde tiden, jeg hadde midlene, og jeg hadde et sterkt ønske om å bevise at investeringen i meg – og i denne idéen – var verdt det. Jeg ville komme meg ut på veien og vise at prosjektet var gjennomførbart. Denne bilen skulle i praksis fungere som en prototype, et første forsøk på noe som kunne gjøres på mange forskjellige måter. Fremtidige mobile musikkterapibiler kunne bygges smartere, mer effektivt eller med andre prioriteringer. Bilen hadde et lasterom på 11 m³, som kunne innredes på utallige måter. Dette prosjektet skulle illustrere én av dem. Måten jeg valgte å innrede og forme rommet på sier mye om mine egne assosiasjoner til hva et musikkrom eller studio bør være.

Da jeg sto inne i lasterommet, så jeg et enkelt skall: et tak, vegger og et gulv. Taket var laget av tynn metall, veggene var kledd med harde plastpaneler – sannsynligvis for å beskytte metallet – og gulvet var kryssfiner eller noe lignende. Denne modellen hadde ikke vinduer, selv om jeg visste at andre hadde det. Teknisk sett kunne rommet fungere som det var. Men jeg ville at det skulle være visuelt innbydende og tilpasset den typen musikkaktivitet jeg så for meg – både for meg selv og for dem jeg skulle jobbe med.

Første steg var å fjerne alle de harde plastpanelene på veggene. Siden dette skulle være et lydproduserende rom, måtte jeg tenke på resonans – og metall er et stort nei. Det resonnerer mye. Jeg måtte dempe det på en eller annen måte. Jeg hadde tidligere bodd sammen med en lydtekniker og tatt kurs i studiokustikk, så jeg hadde litt kunnskap om rombehandling. For å forhindre at lyden spratt mellom plasten og metallet, fjernet jeg plastpanelene og limte 3 cm tykke akustiske skumplater direkte på metallrammen. Det tok tid å få dem på plass, men wow – for en forskjell. Rommet ble akustisk "dødt", på en god måte. Det er et lite rom, så man får aldri fjernet alle refleksjoner, men dette gjorde en enorm forbedring.

Med akustikken på plass, var neste steg temperaturisolasjon. En varebil er utsatt for vær og vind på en annen måte enn en bygning. Tynne metallvegger lekker varme mye mer enn betong eller murstein. Jeg kjøpte en rull med Rockwool-isolasjon og skar den til for å passe veggene. Men jeg kunne ikke lime den, og den ville ikke holde seg på plass av seg selv. For å holde Rockwoolen på plass, kjøpte jeg kryssfinerpaneler til taket, begge sideveggene, begge skyvedørene og bakdørene. Disse panelene sikret ikke bare isolasjonen, men fungerte også som de nye innvendige veggene i musikkrommet. Jeg skrudde dem direkte inn i bilens ramme med metallgjennomtrengende skruer.

Det ble mye prøving og feiling for å finne ut hvor panelene holdt best. Jeg lærte at bilens ramme ga best støtte. De ytre metallveggene var for tynne – skruene gikk bare rett gjennom og stakk ut på andre siden. Men rammen hadde tykkere metall og hule seksjoner hvor skruene kunne sitte trygt uten å trenge gjennom utsiden.

Nå som kryssfinerveggene var på plass, var neste steg å finne ut hvordan jeg skulle innrede rommet. Jeg har alltid vært interessert i musikkteknologi og å jobbe i DAW (digitalt lydarbeidsstasjon), så jeg visste tidlig at jeg ville ha et studiooppsett inne i varebilen.

Studioveggen

Den 8. desember 2022 skisserte jeg min første layoutidé ved kjøkkenbordet. Tegningen viste en studio-vegg vendt mot kjøreretningen, rett bak førersetet. Den inkluderte skjerm, høyttalere, studiopult, tastatur, mus, gitarer hengende på veggen, og batterier til strøm lagret under pulten. Jeg vurderte også å plassere studio-veggen langs siden av bilen, men jeg ville utnytte plassen best mulig samtidig som nødutganger måtte være tilgjengelige. Bilen har tre innganger: to skyvedører (én på hver side) og en bakdør med to fløydører. Jeg regnet med at jeg kom til å bruke bakdørene mest, så jeg ville plassere studio-veggen slik at den ikke blokkerte tilgangen.

Jeg endte opp med å plassere studio-veggen bak førersetet. For å legge til lagringsplass bygde jeg en frittstående vegg litt unna førerhuset, og skapte et skjult, men lett tilgjengelig lagringsrom. Jeg ville at studioet skulle føles komfortabelt og praktisk, med alt innen rekkevidde. Veggen måtte gå fra gulv til tak, men ikke være så bred at den blokkerte sidedørene. En unik utfordring med å bygge et studio i et kjøretøy er at alt må sikres for transport. Veggen måtte være solid, og alle løse gjenstander måtte stroppes fast eller lagres trygt. Kabler måtte organiseres og plasseres strategisk for strømtilgang. Plassen var begrenset, så hver beslutning måtte være smart og effektiv. Jeg startet med å skru stendere inn i gulvet og taket med metallskruer. Deretter la jeg til vertikale stendere fra gulv til tak, med horisontale støtter hver 50 cm for å stabilisere veggen.

På studiosiden monterte jeg en OSB-/hobbyplate for å feste studioutstyret – skjerm, høyttalere, pult osv. På førersiden la jeg til lydisoleringspaneler for å redusere ekko mellom førerhuset og studio-veggen. Jeg bygde studiopulten direkte på OSB-platen ved hjelp av et ekstra bordbein. Jeg merket at en firkantet pult gjorde det vanskelig å komme seg ut gjennom sidedørene, så jeg rundet hjørnene og formet den som en halvsirkel. Inne i lagringsrommet bygde jeg et enkelt hyllesystem med stendere og OSB, som også hjalp til med å stabilisere veggen. På dette tidspunktet var den grove konstruksjonen ferdig. Alle overflater var isolert og dekket med treverk. Musikkrommet var bygget. Teknisk sett var det klart. Jeg monterte PC-skjerm, høyttalere og lydkort – og det fungerte. Skjermen lyste opp. I teorien kunne jeg begynne å besøke folk.

Men noe manglet.

Rommet var dekket av sagflis. Det luktet treverk. Jeg var omgitt av kryssfiner. Det var greit, på en måte – men det føltes ikke som et studio. Det føltes mer som en fancy vedtransportbil. Jeg gikk tilbake til tegnebrettet og begynte å søke på nettet etter inspirasjon. Jeg fant bilder av studioer med akustiske paneler, gardiner, planter, tepper, ujevne overflater og instrumenter. Interiøret formet virkelig atmosfæren.

Jeg innså at jeg ønsket en rolig, fokusert stemning – noe som føltes som å være backstage på et teater eller rockescene, med mørke scenegardiner som ikke tiltrakk seg oppmerksomhet, men hjalp deg å fokusere på det som betyr noe. Så jeg kjøpte flammehemmende moltonstoff (scenegardiner) og stiftet det til kryssfinerveggene. Studio-veggen var nå fullt bygget og utstyrt med høyttalere, skjerm, tastatur, mus, lydkort og en Mac Mini. Inspirert av studiobildene la jeg også til et teppe med antiskli-bakside jeg hadde hjemme, og stiftet opp noen LED-lys rundt studio-veggen for å lyse opp rommet – det hadde vært litt for mørkt.

Fest setebeltene

Mens alt som var skrudd fast i veggen holdt seg på plass under transport, var gjenstandene på pulten en annen historie. Jeg trengte en måte å hindre dem i å fly rundt mens jeg kjørte. Jeg kjøpte et etui til Mac Mini og monterte det direkte under studiopulten. Tastaturet og musen går i egne etuier mellom hvert besøk og plasseres på gulvet. Lydkortet sitter trygt på pulten og trenger ikke festes. Selv om rommet var funksjonelt, føltes det for mørkt. Jeg hadde sett bilder av studioer med litt farge, ofte med planter som myknet opp rommet. Jeg hadde ikke hjerte til å sette ekte planter i en bil som aldri ser dagslys, så jeg brukte kunstig eføy som var til overs fra bryllupet mitt og hengte det rundt i rommet.

Atmosfæren endret seg fullstendig. Scenegardinene absorberte lyd, reduserte distraksjoner og hjalp med å fokusere oppmerksomheten på skjermen og musikken. En ting jeg ikke hadde tenkt på var kabelhåndtering. Når alt var koblet til, var det et virvar av ledninger. For å rydde opp måtte jeg fjerne deler av moltonstoffet, skjule kablene bak det og deretter stifte stoffet på nytt. Det gjorde en enorm forskjell – både visuelt og praktisk. Studioet så mye renere og mer profesjonelt ut.

Musikkinstrumenter

Det neste store spørsmålet var: Hva slags musikalsk utstyr trenger jeg egentlig? Enda viktigere – hva ønsker de jeg besøker å bruke varebilen til? Jeg hadde noen ideer basert på egne erfaringer og preferanser, men jeg ønsket innspill. Så jeg inviterte et par deltakere med på en tur til en musikkbutikk. Det var som å være i en godteributikk – så mange muligheter, og entusiasmen var smittsom.

Sammen plukket vi ut instrumenter de faktisk var interesserte i å bruke. Til slutt utstyrte vi varebilen med et solid sett tradisjonelle instrumenter: gitar, bass, elektronisk trommepad, keyboard og mikrofon. I tillegg til de fysiske instrumentene investerte vi også i en rekke synth-plugins til DAW-en (Digital Audio Workstation), noe som utvidet de kreative mulighetene ytterligere.

Universell utforming

Selv om varebilen er mobil og fleksibel, betyr tilgjengelighet at tjenesten tilpasses brukeren – ikke omvendt. Det er et trinn på 40–50 cm inn i varebilen, og dette kan være en betydelig barriere for rullestolbrukere. Det ville vært dypt ironisk om en mobil tjeneste designet for inkludering endte opp med å ekskludere dem med begrenset fysisk mobilitet. For å løse dette er varebilen utstyrt med en rampe, slik at alle kan delta på lik linje.

Strømforsyning

Nå som studioet var bygget, trengte jeg strøm. Jeg ønsket å være uavhengig av strømtilgangen på stedene jeg besøkte. Ideelt sett ville jeg ha et batteri som var kraftig nok til å drive studioet alene. En generator var et alternativ, men den ville være støyende, og jeg ønsket å unngå fossilt brensel – spesielt siden varebilen selv er elektrisk.

Etter mye research oppdaget jeg EcoFlow, et firma som selger bærbare batteripakker med kapasitet opp til 2000Wh. Man kunne til og med koble sammen flere batterier og bruke solcellepaneler til lading. Det var en game-changer – på solrike dager kunne jeg være helt selvforsynt. Utfordringen var hvor jeg skulle plassere solcellepanelet. Taket på varebilen var for ujevnt og bulkete til en ren installasjon, og jeg hadde verken ferdigheter eller verktøy til å bygge en takstativ. Så jeg bestemte meg for å droppe solcellepanelet foreløpig og fokusere på å få varebilen operativ. Batteriet kunne lades innendørs ved å plugge det i en stikkontakt – enkelt og effektivt.

Men så – katastrofen inntraff.

En dag, mens jeg jobbet i varebilen, tok jeg med batteriet ut for å teste lys og studiooppsett. Jeg gikk inn for å spise lunsj, og da jeg kom tilbake… var batteriet borte. Jeg var sikker på at jeg hadde låst døren. Men på bare 20–30 minutter hadde et batteri til 45 000 kroner forsvunnet. Hjertet sank. Jeg måtte kjøpe nye.

Ventilasjon og belysning

I juni 2023 begynte jeg å installere taklys for å gjøre varebilen mer brukbar. Jeg hadde allerede besøkt noen kjente pasienter, og brukt midlertidige lamper – men det var tydelig at jeg trengte bedre belysning. Sommervarmen gjorde varebilen varm og tett, og luftkvaliteten var dårlig – sannsynligvis på grunn av den gode isolasjonen. Jeg innså at jeg trengte ventilasjon. Inspirert av svigerfamiliens bobil begynte jeg å undersøke takvifter. Jeg kontaktet 10–15 verksteder i byen, men ingen ville installere en takvifte. Noen jobbet ikke med min bilmodell, andre kunne ikke garantere vanntett forsegling, noe som ville ugyldiggjøre garantier og forsikringer.

Til slutt sa et verksted utenfor byen ja. Jeg tok med viften og kjørte ut. Vi diskuterte plassering, og de anbefalte å installere den mot fronten, med mulighet for en bakre ventil senere. På grunn av studio-veggen og skjermplasseringen var beste plassering foran til høyre. Jeg lot varebilen stå og tok toget hjem. Noen dager senere var varebilen klar. Avdelingslederen min hentet den for meg. Da jeg kom tilbake, var jeg begeistret – viften så flott ut og forbedret luftkvaliteten umiddelbart. Den kom til og med med fjernkontroll for å åpne/lukke og reversere luftstrømmen. Så innså jeg noe: viften trengte strøm.

Elektrisk tilkobling av viften

Viften reagerte ikke på fjernkontrollen. Jeg sjekket ledningene og fant en svart og hvit kabel. Manualen sa at den krevde 12V. Jeg gikk gjennom batteritilbehøret og fant en 12V-adapter. Batteriet hadde fire 230V-uttak, flere USB-porter og – ja – en 12V-inngang.

Takket være hobbyer som lodding av gitarpickuper og bygging av FPV-droner, identifiserte jeg forsiktig positiv og negativ ledning, loddet tilkoblingene, plugget det inn i batteriet og slo på bryteren – klar til å slå det av hvis noe gnistret. Viften svarte med et tilfredsstillende klikk. Suksess! Nå gjensto det bare å skjule kablene pent og plassere uttakene der jeg planla å lagre batteriet.